Den norske ID-gruppen ved Kripos.
 

Det første kjente oppnevnelse av en ID-gruppe skjedde etter brannen i Hegdehaugsveien i 1938. Siden ble det vanlig i Norge å oppnevne en ad hoc kommisjon når det hadde skjedd en større ulykke. Det ble imidlertid klart at forberedelse ville være viktig for rask utrykning og effektiv gjennomføring av oppdraget. I 1975 ble så den faste norske ID- gruppe oppnevnt og knyttet til Kripos. Oppnevningen skjer for 3 år av gangen.

 
Den faste norske ID-gruppe skal tre i funksjon når mange omkommer samtidig eller identifisering av enkelt lik ikke lar seg gjennomføre med enkle midler. Dette defineres som når gjenkjennelse ikke er sikker, eller at politiet ikke kan identifisere liket på grunnlag av fingeravtrykk.

ID-gruppen består av politi med formann og stedfortredere knyttet til Kripos og kriminalteknikere. I de første årene var alle politimenn knyttet til Kripos. Nå har imidlertid politiet får sin faste representant ved politidistriktene i Bergen, Trondheim og Tromsø. Som medlemmer av ID-gruppen er det oppnevnt 2 rettsmedisinere og 2 tannleger i Oslo. Videre er det en rettsmedisiner og en tannlege i hver av byene Bergen, Trondheim og Tromsø. Hensikten er at mindre ulykker skal kunne håndteres lokalt uten at eksperter må sendes fra Oslo.
 

En tannlege og en rettsmedisiner, vanligvis i Oslo, er ansvarlig for faggruppen. Dette gjelder både utstyr, og ved utrykning. Den ansvarlige tannlegen må sørge for å disponere et tilstrekkelig antall tannleger ved et hvert oppdrag. Da kan det være aktuelt å be om hjelp fra andre tannleger i rettsodontologisk forening og dette har vært gjort ved alle større ulykker. 

 

ID-gruppen ble opprettet kongelig resolusjon av 25/4-1975 og instruks ble gitt i rundskriv fra Riksadvokaten av 10/7-1975. Her fremgår det at gruppen i tillegg til å søke å fastslå identiteten på omkomne, skal sikre bevis som kan være av betydning for å fastslå årsaks og ansvarsforhold ved hendelsen. Ved oppdrag i Norge vil gruppen være underlagt den stedlige politimester som også skal ha rapportene om identifisering. Ved oppdrag i utlandet hvor norske borgere er omkommet, må godkjennelse av oppdraget skje både fra Statsadvokatene og Justisdepartementet.

 

Den videre arbeidsording er regulert av Rundskriv nr 10 fra Kripos datert 1/5-1995. Gruppen skal ha utstyr klart for utrykning og alle må ha pass og være vaksinert for oppdrag i utlandet. Medlemmene må følge med i sitt fagområde og være oppdatert for å kunne ta i bruke nye metoder for identifisering som måtte komme. Videre skal det avholdes årlige møter for orientering og oppdatering. Instruksen gir videre detaljert beskrivelse av hva som er ansvaret for hver enkelt gruppe av eksperter.

          

For rettsodontologen fremgår det at han har ansvar for:

-          Bearbeidelse og ev. komplettering av det materialet som politiet har samlet inn. 

-          At opplysningene for hver enkelt saknet blir overført til skjema.

-          Etter formannens bestemmelse å delta i rekognosering, granskning og sikring av lik/likdeler på åstedet.  

-          Ved obduksjon å sørge for beskrivelse av munnhule og tenner og ev. utføre røntgenundersøkelse og fotografering og ev. sikre kjever og tenner for senere undersøkelser.

-          utføre sammenligninger av tannopplysninger og avgi erklæring om resultatet.

-          Delta i en felles vurdering av alt sikret materiale og medunderskrive erklæringer om identifikasjon.
 

Etter 1975 har den Norske ID-gruppen hatt ansvar for en rekke større og mindre ulykker og har derfor fått betydelig erfaring i dette arbeidet. Vi kan her nevne Alexander Kielland ulykka 1980, Torghatten ulykka 1988, Scandinavian Star ulykka 1990, Svalbard ulykka 1996 og Åstadulykka 2000. Id-gruppa deltok også sterkt ved Tsunamien i Thailand 2004. I alle disse ulykker har man funnet og identifisert de omkomne, ikke minst takket være systematisk organisering av arbeidet.

           

Man skal merke seg at den norske ID-gruppen også hvert år håndterer et stort antall enkeltidentifiseringer. Den er derfor i daglig funksjon, og dette skiller den fra alle andre lands identifiseringsgrupper/kommisjoner som kun trer i funksjon ved større ulykker. Vi er derfor mye bedre trenet i å utføre identifiseringer og i å samarbeide med hverandre. Noe av hemmelighet bak suksessen vi har hatt, har sin årsak i dette.
 

 

Tore Solheim, august 2008

 
www.aktiweb.no